Anette

Introduksjon

Jeg heter Anette Trettebergstuen. Jeg er politiker for Arbeiderpartiet. 25. juni 2022 var jeg kultur og likestillingsminister.

– Hvilket forhold hadde du til utestedene i Rosenkrantz’ gate?

Utestedene i Rosenkrantz’ gate og spesielt London Pub er jo en institusjon for alle oss som er skeive. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 18, i år 2000 og kom egentlig ut av skapet og ble en del av miljøet ved å henge på de skeive utestedene, og da spesielt London pub. Der fikk jeg nye venner, og da fikk jeg trygghet og ble kjent med min egen identitet. Og selv om jeg ikke har vanket der særlig mye de siste åra vil det alltid være et spesielt sted som betyr mye for meg.

– Hvilket forhold har du til den skeive bevegelsen?

Den skeive bevegelsen har betydd alt for meg personlig sånn som den har gjort for veldig mange andre skeive. Det at vi som på ulike stadier av livet har vært usikre på oss selv kanskje hatt en indre kamp om identitet har hatt trygghet og glede av det skeive miljøet der vi kunne treffe andre som oss selv. Møte fellesskap, vennskap, henge sammen. Det var utrolig viktig for meg personlig i tjueåra mine.

Jeg har også brukt store deler av mitt voksne liv på å jobbe for skeives rettigheter og nettopp det skeive miljøet Fordi jeg ser hvor viktig det er for å kunne være seg selv. Også i dag. Kanskje mer enn noen gang.

– Hvilket forhold har du til pride?

Jeg har deltatt på Pride helt siden det het Skeive dager. Da jeg var i starten av tjueåra. For meg har det vært både «fest og moro» og spenning. Kanskje møte noen damer, ikke sant? Fest med venner, men også en viktig politisk markering for de kampene som er tatt, som gjør at vi kan leve relativt fritt i Norge i dag, og takke de som har gått foran da det var vanskeligere å kjempe for rettigheter. Men også en anledning til å markere hvilke kamper som står igjen. Så Pride er veldig, veldig viktig for meg personlig men også politisk, sånn samfunnsmessig.

– Gledet meg til paraden

– Hvordan var 2022 for deg som likestillingsminister?

Det var jo Skeivt kulturår i 2022. Fordi det var 50 år siden Norge avkriminaliserte homofili markerte vi det ved å markere og feire gjennom hele året. Å sette fokus på det skeive og på skeiv kultur spesielt. To dager før angrepet hadde vi hatt en fantastisk markering og feiring i rådhuset med NRK som produserte og sendte det på TV med artister og appeller, der vi rett og slett markerte at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Så det var et år med veldig mange happenings rundt skeive.

– Hvordan var prideuka 2022 for deg?

Den uka angrepet skjedde hadde vært en ganske travel uke. Det var oppkjøring til Pride. Vi hadde feiret og markert avkriminaliseringen med en stor happening på rådhuset. Jeg hadde lagt fram lovforslaget som skulle forby konverteringsterapi. En kjempeseier for skeives menneskerettigheter, det også. Det var en en utrolig fin uke, og vi så fram til at det hele skulle ... Ja, egentlig avsluttes. Og kulminere i en fantastisk folkefest med Prideparade som vi antok ville bli tidenes største, i Oslos gater.

Så det var en en uke der jeg nesten bare hadde jobbet med skeive greier og kost meg med det. Markert seire, men også levert nye og gledet meg veldig til å gå i paraden den lørdagen. Jeg skulle på God morgen-nyhetene og litt forskjellig tidlig den lørdagen. Derfor så gikk jeg tidlig hjem fra Pride Park den fredagen og ikke ut på byen, jeg måtte jo være i form. Skulle jo være på jobb dagen etter. Jeg hadde lagt meg relativt tidlig. Sagt hadet til mange av mine venner som gikk på disse utestedene i Rosenkrantz’ gate, blant annet.

Hentet av livvakter

– Hvordan opplevde du natt til 25. juni?

Når du er statsråd så har du egentlig ikke lov til å skru av lyden på telefonen eller skru av telefonen noen gang for du skal kunne fås tak i når som helst. Men på en eller annen måte hadde jeg klart det den natta. Så jeg husker det som at jeg våkner ... og enser at det skjer noe på telefonen. Det blinker og lyser på telefonen, for det var mørkt på soverommet. Og oppdager at det er Oda, rådgiveren min, som ringer. Det har vært masse aktivitet på telefonen. Og jeg tar den i ørska og hun sier det jeg oppfatter som: «Du må våkne! Det er skyting i London.» Og akkurat da klarer jeg ikke å forstå hvorfor det skulle vedgå meg at det var skyting i London. Det tok noen sekunder før jeg selvfølgelig skjønte at hun sier ikke «i» London. Det er «på» London.

Og jeg vet ikke om jeg sa noe ... Men det raste tusen ting gjennom hodet mitt. Jeg kan huske følelsen av: «Å, nei. Nå skjer det. Her også.» Og så tenkte jeg konkret på et par venner av meg som jeg visste hadde gått på London. Mens jeg tenker dette, i løpet av noen nanosekunder så sier Oda: «Du må bare kle på deg. Ring statsministeren. Du blir hentet snart. Og du blir hentet av livvakter.»

Så da står jeg opp. Sjekker nettnyhetene og ser hva som står der. Prøver å få tak i en konkret kompis av meg, som jeg vet var ute. Får ikke tak i ham. Begynner å ringe litt rundt. Får til slutt tak i en felles venn av oss som kan forsikre meg om at han er OK. Sjekker rundt med et par andre, som også er OK. Så ringer jeg statsministeren, som var på vei ned fra hytta. Han sier: «Vi har ikke helt oversikt. Vi må bare møtes på statsministerens kontor. Du, jeg, justisministeren, finansministeren. Kom deg i dusjen, så sees vi på jobb om en times tid.»

Og så gikk jeg dusjen og ble hentet av tre livvakter som det skulle vise seg skulle være sammen med meg i flere måneder etter det. Det er ganske absurd. Det er ingen som tenker at kultur- og likestillingsministeren er en så viktig person i regjering at det er den som skal ha livvakter. Men sånn ble det etter det angrepet. Det tenker jeg sier litt.

«Nå må du bare være sterk.»

Vi møttes på statsministeren kontor. Justisministeren, finansministeren, statsministeren og jeg og fikk briefinger av PST og sikkerhetsmyndighetene og politiet Jeg kan selfølgelig ikke gå inn på hva de inneholdt. Men vi fikk oversikt over bildet og hva som hadde skjedd og hva som skulle skje framover. Og så måtte vi ganske tidlig bestemme oss at vi måtte ut og si noe. Så vi arrangerte en pressekonferanse der vi kommenterte det som var mulig å kommentere på det tidspunktet.

For meg var det veldig viktig å tidlig snakke til det skeive miljøet. For selv om man ikke hadde oversikt over hva som hadde ... Eller, man visste hva som hadde skjedd men ikke hvor mange, eller hva som var motivet. Så var det klart for meg at dette er åpenbart var et angrep på det skeive miljøet likt lignende terrorangrep vi har sett over hele verden. Som mange av oss også har antatt kunne skje og vært redd for kom til å skje her hjemme. Nå hadde det skjedd. Det mente jeg var viktig å kommunisere tydelig. For veldig mange skeive var blitt skutt etter skadet, traumatisert for livet. Ikke bare de som var i Rosenkrantz’ gate den natta men også de som satt hjemme andre steder i landet som helt klart, selvfølgelig følte: «OK, nå er vi under angrep.»

Jeg husker veldig godt da jeg kom ned på statsministerens kontor. Da tok statsministeren oss imot. Og han kom bort ga meg verdens lengste, hardeste bamseklem. Så så han på meg, og så sa han: «Jeg vet at dette både er politisk og personlig. Nå må du bare være sterk.» Det føltes som en enorm anerkjennelse av at han forsto dimensjonene ved dette.

– Hvordan var det å ha regjeringsansvar når det også var personlig?

Det var for meg både politisk og personlig den dagen og i dagene etter terrorangrepet. Jeg tror det var bra at vi hadde en kultur- og likestillingsminister som var skeiv. Som vet hva det vil si å gå rundt med den usikkerheten i seg som veldig mange skeive egentlig alltid har hatt og har.

Jeg opplevde at mange streite kanskje våknet litt etter det terrorangrepet og sa: «Jøss, neimen … Vi trodde at å være skeiv i Norge i dag, var rett frem og veldig enkelt.» Mens jeg kunne si at mange ble ikke så overrasket da terrorangrepet skjedde, for man hadde fryktet at noe sånt kom til å skje. Fordi det skjer overalt i resten av verden. Vi er truet fra veldig mange hold. Det opplevde jeg overrasket veldig mange. At vi skeive har gått rundt og følt på at noe sånt kunne skje. Så jeg tenker at det utelukkende var positivt for situasjonen at jeg var en del av det skeive miljøet og nettopp vet hvor mange som går rundt og frykter. Som frykter så mye at de ikke er synlige. Nettopp fordi denne typen ting skjer.

Vonde beslutninger

– Hvordan var de neste dagene?

Det var jo å være på jobb 24/7 etter angrepet, for å håndtere alt som skulle håndteres. Det var ganske viktig å raskest mulig sørge for at det skeive miljøet hadde den støtten de trengte til å ta hånd om involverte, blitt tatt vare på sikkerhetsmessig. Å stille opp på den måten, med praktisk hjelp, penger og støtte.

Samtidig var det jo et uoversiktlig bilde, ikke sant? Uten å gå inn på de vurderingene som ble tatt så var jeg med på å ta dem, og det var veldig usikkert. Men jeg står hundre prosent inne for at vi måtte velge å avlyse de markeringene som som var planlagt gitt informasjonen vi hadde på daværende tidspunkt. Det var vonde beslutninger å ta, men jeg mener det var riktig med tanke på sikkerheten til de skeive.

– Hva var det viktigste regjeringen gjorde i tiden etterpå?

Etter et par dager inviterte vi bredt det skeive miljøet og organisasjonene til en samling i Parkveien for å høre hvordan de opplevde situasjonen, hva de trengte. Det mener jeg var var viktig for å høre hva vi kunne stille opp med. Det ble ganske raskt stablet på beina en støttegruppe. Vi ga penger til praktisk hjelp til Pride. Den typen ting. Vi bidro med det vi kunne bidra med. Sørge for at helsemyndighetene skulle være på, i alle kommuner for å sørge for at folk skulle få hjelp, passe på at den typen ting skulle skje. Og det er jo ikke ting som gikk på skinner. Det må jeg bare innrømme.

– Er det noe du ville ha gjort annerledes?

Sett i etterkant så fikk ikke folk nødvendigvis den helseoppfølgingen de skulle ha hatt. Så dagene og ukene etterpå gikk med på å passe på at sånne ting ble ble fulgt opp. Sett i etterkant ser jeg helt klart at vi burde vært mer på de lokale helsemyndighetene. For når folk dro hjem fra Oslo Pride var det ikke nødvendigvis slik at kommunene der ute hadde en bevissthet rundt at det kan være folk som bor i vår kommune, som har opplevd traumatiske ting og ikke har noe sted å henvende seg. Det funka ikke bra nok. Det burde vi ha lært etter 22. juli. Men det hadde vi åpenbart ikke lært nok av. Så der burde vi vært enda mer på. Den fasiten har vi jo fått i etterkant.

– Mer hat

– Hva tenker du om hvordan samfunnet har reagert?

Jeg opplevde at allerede dagen etter angrepet var det mange som sa: «Nå tror vi folk kommer til å forstå.» Vi må slå ring om skeives rettigheter og slutte opp om de skeives kamper og støtte oss. Jeg tenkte inni meg at det tror jeg ingenting på. Jeg tror det motsatte kommer til å skje, for vi så det samme etter 22. juli. Da ble egentlig sosialdemokratiske fellesskapsverdier angrepet. Da tenkte jeg også: Nå kommer folk til å ta avstand fra fascisme og høyreekstremisme og sånn. Det motsatte skjedde. Det ble mer stuerent å kunne si ting i den retning. Veldig raskt var det AUF og Arbeiderpartiet som som møtte hat. Ikke de verdiene som sto bak angrepet.

Jeg opplevde at mye av det samme skjedde etter 25. juni 2022. At hatkriminaliteten, hatpratet dritten der ute i debatten i sosiale medier Det ble det mer av. Det er veldig underlig å være vitne til at når noe så alvorlig skjer at en gruppe mennesker blir angrepet med terror så sprer det seg mer hat enn forståelse. Det så vi etter 22. juli, og det så vi også etter 25. juni. At ordskiftet har blitt hardere. At det er mer stuerent å snakke dritt i sosiale medier, for eksempel. Og vi ser at det er spesielt transpersoner som som får det. Og dessverre var magefølelsen min rett. 25. juni førte ikke til noe holdningsskifte i positiv retning i hele befolkningen. Absolutt ikke.

– Hvordan ser du at hatet mot skeive kommer til uttrykk nå?

Vi ser jo at kampen mot skeives rettigheter, mot pride, mot transpersoners rettigheter, den er en internasjonal trend, der høyreekstreme krefter spesielt gjør det skeive til en fiende. Og det går i motsatt retning. Det ser vi også her hjemme, at debatten hardner til. Vi ser mer hatkriminalitet. Bare å hvert eneste år, i større og større grad, måtte forsvare at vi trenger å, og kan få lov til, å markere og feire Pride er et sånt eksempel. Men de kommentarfeltene, utsagn på sosiale medier også i form av kronikker, og utspill mange tillater seg å ha hadde jeg ikke trodd for bare ti år siden at vi ville ha i dag. Men det går i feil retning. Og 25. juni hjalp absolutt ikke i positiv retning på noe vis.

Regnbuetoget

– I september 2022 ble det endelig arrangert et regnbuetog. Hvordan var det?

Det var veldig sterkt og fint å kunne ha det regnbuetoget i september, flere måneder etter terrorangrepet. At det kunne samles og føle på det fellesskapet det faktisk er å faktisk samles. Å gå i Oslos gater. Selvfølgelig med mer neddempet tone enn pride vanligvis har. For dette handlet om markering etter et forferdelig og dødelig angrep. Det ble en helt annen seriøsitet over det, selvfølgelig. Men det var veldig godt å møtes. Også tror jeg alle kjente at det var nødvendig. Det føltes som at Oslo gikk sammen og ga det skeive miljøet en skikkelig gruppeklem den dagen. Det var godt.

– Det angår alle

– Hvordan har 25. juni påvirket skeive, tror du?

Jeg tror dessverre at mange skeive er mer innesluttet kanskje mer engstelig nå enn de var før 25. juni fordi at vi har fått bevist at det kan skje her hjemme også. Man kan ikke ta sin egen sikkerhet for gitt. Jeg er redd for at det kan ha skremt noen unge tilbake inn i skapet eller at det gjør at de venter lenger med å komme ut. Fordi debatten om det hele også har fått fram mye grums. Man ser veldig tydelig at skeive er utsatt for angrep i form av hatprat hver eneste dag, i sosiale medier og kommentarfelt.

For meg ble det en kjempepåminnelse om hvor viktig denne kampen er. At jeg aldri, aldri skal slutte å snakke høyt om nødvendigheten av å ta kampen om skeives rettigheter. At jeg aldri, aldri skal slutte å kjempe for det. For vi kan ikke ta friheten vår for gitt.

– Hva bør samfunnet forstå om 25. juni?

25. juni var én manns fysiske verk der og da. Men han gjorde det på grunnlag av noen verdier, han også. Og verdiene han forfektet, motstand mot mangfold og likestilling de brer om seg i hele verden. De skeive er under sterke angrep over hele verden, her hjemme også. Det må angå oss alle, ikke bare de skeive. Det at skeive går rundt i Oslo eller på Tolga, på Hamar, i Trondheim og er nervøse og redde, fordi de vet dette det kan alle være med på å gjøre noe med. Du som medmenneske og samfunnsborger kan ta til motmæle når du ser noen blir behandlet dårlig. Når du ser at noen skriver dritt om oss på sosiale medier og så videre. Og du kan være med å stille opp i regnbuemarkeringer og i pride for å vise at vi er sammen i dette. Kampen mot høyreekstreme krefter, alle krefter egentlig som islamistiske krefter, som vil ta fra mennesker grunnleggende rettigheter. Det står vi sammen opp mot

– Hvorfor ønsket du å fortelle, og hva håper du folk tar med seg?

25. juni var et angrep på det skeive miljøet. Og det var et angrep på fellesskapet, på mangfold. På skeives rett til å leve åpent og fritt. Og det angår absolutt alle. Men vi vet dessverre at når tida går, glemmer folk. Det så vi etter 22. juli også. Og det vil jeg ikke at skal skje med 25. juni og det skeive miljøet. Derfor er dokumentasjon og bevaring av informasjon for ettertiden ekstremt viktig, så min sønn, for eksempel, som nå er sju år også kan se disse intervjuene og vite at kampen for menneskerettigheter og for skeives frihet, den kan vi aldri ta for gitt.