Petter

Introduksjon

Jeg heter Petter. Jeg er 53 år. Jobber som frilansskuespiller. Bor i Lørenskog. Tre voksne barn og god omgangskrets. Jeg lever et normalt liv. Jeg er som alle andre.

– Hvilket forhold hadde du til utestedene i Rosenkrantz’ gate?

Per på hjørnet er en av mine stampuber. Så jeg har mange venner der, både i betjening og gjester. Jeg er der ofte. Derfor var det naturlig for meg å dra dit den kvelden.

Det er samholdet med alle gjestene som frekventerer baren ofte. Vi blir som en slags familie. Det er mange i dagens Norge som ikke har så mye familie. Da oppsøker man kanskje grupper man kan forholde seg til og ha et slags familieforhold til, hvis man bruker det ordet.

– Hvilket forhold har du til pride og det skeive miljøet?

Jeg har en del skeive venner, både gutter og jenter. Men jeg tilhører ikke det miljøet. Pride må gjerne være det det er. Jeg har ikke så mange tanker om det. For meg er det sikkert naturlig å ha den ene Priden som en feiring en gang i året. Velkommen.

Terroren: – Føler seg ganske hjelpeløs

– Hvordan var dagen din den 24. juni 2022?

Den vet jeg veldig godt. Da var jeg på Samfunnssalen og spilte inn en av de siste scenene i NRK-serien Makta. Det var en lang innspillingsdag. Jeg tror den startet klokka ni om morgenen, og vi var ferdig rundt sju om kvelden. Så gikk jeg til Oslo S, på en uteplass som er min ordentlige stampub. Jeg satt der i en liten time, før jeg tok med en kamerat av meg som aldri hadde vært på Per på hjørnet før og tok en drosje opp dit.

Vi var vel der ... ja, kvarteret før det skjedde. Vi gikk inn der og kjøpte en øl. Da så jeg Jon, kameraten min, som dessverre ikke er blant oss lenger. Han satt ute på det høye bordet på utsiden. Så jeg gikk ut dit og slo av en prat med han. Kameraten min sto ved siden av meg, for det var ikke sitteplass der. Det var en del andre venner som også satt rundt der.

Så fikk jeg snakket litt med Jon, og så ...kom han rundt hjørnet, den personen. Jeg var såpass oppegående at jeg skjønte at her var det ikke ... Han var ikke ute etter å spre glede.

Så jeg … Jeg ropte til alle sammen: «Legg dere ned!» Han begynte å skyte med et sånn etthåndsvåpen nedover mot langsiden, mot London. Jon kvitterte med: «Nei, nei, nei. Dette er bare kinaputter.» Han satt med ryggen til. Og når han tømte håndvåpenet og tok fram det tohåndsvåpenet … Det gikk jo veldig fort. ... og sikter mot oss og begynte å skyte med skikkelig tungt redskap, så sa jeg til Jon: «Kast deg ned!» Og så begynte jeg å krype inn i de innvendige lokalene av Per på hjørnet.

Da kjente jeg en person som landet ved føttene mine og tenkte: «OK. Da har Jon kasta seg ned, han også.» Så lå jeg inne, vis-à-vis toalettene på Per på hjørnet. Jeg lå der kanskje, vanskelig å si, ti, tjue, tredve sekunder. Jeg har ikke begrep om tiden der. Der lå det en mann skutt i hofta eller i foten nedre del av føttene en plass og ropte at han var blitt skutt.

Da ble det stille ute, så jeg gikk ut igjen for å … Jeg gikk med tanke på Jon. Han var ikke inne noe sted. Så jeg gikk ut, og … Da lå han på bakken og fikk hjerte- og lungeredning av fremmede. Da skjønte jeg at det var noe alvorlig galt.

Vi kan gå tilbake til følelsen jeg hadde da jeg lå der inne. Det er en ting som ofte kommer tilbake til meg: Følelsen av å ikke kunne hjelpe. Og hva skjer hvis vedkommende kommer inn? Vi har ingen plass å rømme. Det er ingen bakveier i lokalet. Jeg tenkte kanskje det var en person som hadde noe uoppgjort med personalet, en i lokalet. Hva vet jeg? Så man følte seg ganske hjelpeløs når man lå der. Men som sagt, da jeg kom ut og så at Jon lå der … Han var allerede død da.

Og så kom jo selvfølgelig ... Nå skal jeg prøve å være bra. Nå kom politiet. Og geleidet oss inn på et hotell rett over gata. Får jeg lov å snakke stygt om politiet?

– Om politiet? Ja.

Da kom hordene av politi og oppførte seg som bavianer. De truet oss inn på et hotell, et møtelokale der det sto masse politimenn utkledd som G.I. Joe. Altså som en infanterist med tohåndsvåpen, pistoler og hjelmer. De skulle ha oss til å stå i kø for å skrive forklaringer en halvtime etter det skjedde. Mange var i sjokk, mange gråt. Mange satt i sin egen verden og så ut i tomme lufta mens politiet travet rundt der, og beordret oss til å ta oss sammen og skrive vår forklaring.

De beste folka som var der var faktisk helsepersonellet. De sto ute i gangen og så på og strakk ut ei hånd til de som trengte hjelp. Jeg var der i cirka en time, så tenkte jeg: «Dette gidder jeg ikke.» Det er det dummeste jeg noen gang har vært med på. Så jeg bare gikk. Gikk fra Per på hjørnet, ned til bussterminalen og tok bussen til Alnabru, hvor jeg bodde da. Det var den natta, kort fortalt. Så politiet kan egentlig bare ... hoppe og ... ja.

– Telefonen glødet i tre døgn

Jeg skrev bare på Facebook, da jeg kom hjem i fem-tida at den jævelen tok min beste venn. Da våknet jeg til en melding på Facebook, fra en journalistvenninne fra hjemplassen min, Mo i Rana, eller Hemnesberget som lurte på om hun kunne ringe meg. Avisa Rana, tror jeg det heter. «Ja, selvfølgelig», sa jeg. Det kan være greit å snakke med noen, for jeg bor jo alene. Så hun ringte og tok et intervju med meg. Jeg har skjult nummer, det har jeg bestandig hatt. Men ... Telefonen min, den glødet altså i ett ... i tre døgn. Hvordan de har fått tak i meg, det vet ikke jeg.

​​– Den hjelpa har jeg aldri fått

Legen min ringte meg noen dager etterpå, hun hadde sett det på TV. Hun var på reise, hun og familien. Så hun ringte og sa: «Petter, du kommer til meg på onsdag. Jeg har ryddet dagen for deg.» Hun skjønte at dette var alvorlige greier.

Ingen i politiet hadde ringt meg. Jeg hadde ikke fått tilbud om noe helseoppfølging. Så hun satte i gang kverna med å kontakte legevakta i Oslo. Der var det psykiatritjeneste. Ja, det ble jo et kvarter der, da. Det var det de hadde tid til.

De intervjuene med media de samtalene med kamerater og venninner de hjalp meg gjennom den prosessen der. Ja … Det er jo instanser i helsevesenet som skal hjelpe, men … Den hjelpa har jeg aldri fått.

Så venner og media hjalp meg gjennom dette. Jeg skal ikke bare være negativ, det er mye godt som skjedde også, men … Jeg bet meg merke i hvordan … Det står også i media, så hvis folk i fremtiden skal se det jeg sier nå så kan de bare gå i avisa og lese, for jeg har sagt akkurat det samme der.

– Han var en snill mann

Jon var circa tre år eldre enn meg. Han var en liten Petter Smart, som fikk til mye fint i livet. Gammel helikopterpilot. Han lagde et brettspill, et spørrespill for hele familien som solgte ganske bra. Han var en flink mann. Han kjøpte en del eiendommer og solgte dem. Han gjorde det sikkert greit i livet, sånn økonomisk. Vi har aldri snakket om det, men jeg skjønte at han hadde det greit.

Han hadde kone og en sønn, og to bonusssønner. Vi møtte hverandre for første gang for kanskje 12-13 år siden, i byen. Og opprettet et vennskapsforhold som vi hadde til siste dag.

Jon var en ressurs i vennegjengen. Godt likt. Alltid et smil og en dårlig spøk på lur. Han var også veldig opptatt av familien sin. Han ville vise og fortelle at han var stolt av familien sin. Spesielt sønnen, som hadde begynt å jobbe på Baker Brun og tjente egne penger. Det syntes «Pappa Økonom» var bra. Han var veldig raus med komplimenter, og … Han var en snill mann.

– Det vi opplevde, er ikke teater

– Hvordan har årene etter terroren vært for deg?

Som en karusell. Noen ganger er man skikkelig nede, i form av at man … Altså, jeg er ikke redd for at det skal skje igjen. Det vil det kanskje gjøre, det vet ingen av oss, heldigvis.

Men jeg er mer bekymra for … hvordan folk oppfører seg. At folk ikke skjønner at det vi opplevde ikke er teater. Folk vil at jeg skal fortelle. Møter jeg noen, skal jeg fortelle om det hele tida. Jeg har sagt: «Hvis du vil høre om det, så les avisen.» Jeg sitter ikke ute og koser meg på en fredagskveld med å fortelle om noe som egentlig aldri skulle ha skjedd. Jeg synes folk har litt lite forståelse. Jeg kan skjønne det også, det skjer jo ikke hver dag i Norge. Kanskje litt mer kunnskap om hvordan vi etterlatte har det.

Det som er mitt problem nå, er høye lyder. Folk som løper. Hvis det skjer brå ting, hvis det går folk bak meg går jeg litt sakte. Så snur jeg meg og ser hvem kommer bak meg. Som oftest er det en mor med barnevogn som er for sein til trikken. Men det kunne ha vært noen andre. Så byen har også forandret seg mye, i mine øyne. Mange plasser går jeg ikke lenger.

Jeg holder meg unna store forsamlinger. Er trikken eller bussen full, så tar jeg den neste. Men det verste er de brå … Hvis trikken bremser og du får sånn pipelyd i skinnene, da fryser jeg litt. Det er det som sitter mest igjen i kroppen min.

Selvfølgelig tenker jeg på Jon. Jeg tenker på den kvelden, men jeg prøver å distansere meg mer og mer, for min egen skyld. Så lyder og bevegelser og nysgjerrige folk er det som plager meg mest per nå.

– Verden har blitt mye tøffere

Hva synes du det er viktig at folk forstår om 25. juni?

Det var jo i 2022. Verden er jo ikke sånn som den var på 80-tallet. De tre tiårene som har gått mellom 80-tallet og i dag … Verden er blitt mye tøffere. Det er blitt mye mer hat.

Jeg tenker at det er ikke greit at vi skal gå .... Vi som er norske statsborgere, om vi kommer fra øst eller vest så må vi prøve å gjøre det beste ut av det, og jobbe sammen så vi slipper å oppleve noe sånt en gang til.

Vi hadde en norsk nordmann som gjorde noe enda verre på Utøya. Nå hadde vi en norsk-utenlandsk person som gjorde det han gjorde mot oss. Folk må prøve å gire ned litt og prøve å jobbe sammen.

Jeg tror ikke det hatet enkelte har mot andre kulturer hjelper på situasjonen. Og jeg tror ikke tankegodset personen som skjøt har, er bra for Norge heller.

Om man er skeiv eller sånn som meg vi er jo personer. Vi er jo mennesker, vi er individer som prøver så godt vi kan. Noen har en legning som ikke andre har, og det tenker jeg at vi må respektere.